Men så ungdommelig, dynamisk – og ikke minst mang­foldig – har ikke bransjen og Bryggeriforeningen vært fra begynnelsen av.

Brygging av øl til eget bruk har vi drevet med i Norge i tusenvis av år. Men en profesjonell bryggeribransje vokste frem først på midten av 1800-tallet, med mange etableringer i løpet av et par tiår. Noen få av datidens bryggerier lever i beste velgående i dag, og utgjør fremdeles ryggraden i dagens BROD.

Den norske Bryggeriforening ble stiftet i november 1901, og var en sammenslåing av to forløpere – Christiania Bryggeriers Forening, grunnlagt i 1893, og Norsk Bryggeriforening, etablert i 1894.

Man skulle tro at disse representanter for det frie næringsliv gikk sammen for å sikre en sunn og god konkurranse. Men de levde nok heller opp til Adam Smiths ord om at når menn fra samme bransje møtes, er det gjerne for å sammensverge seg mot befolkningen og prøve å heve prisene.

Allerede i 1902 vedtok de en prisoverenkomst. Og så startet arbeidet med å fordele markedsandeler i ulike deler av landet. Oslobryggeriene hadde i utgangs­punktet en betydelig del av sitt salg i andre deler av landet, og dette ble en utfordring når bryggerier i andre byer ble modernisert og utvidet kapasiteten. Dette ble diskutert i mange år, først i 1926 ble man enige om en avtale der oslobryggeriene sa opp sine kontrakter med agenter og forhandlere i byer med eget bryggeri. Denne ble påklaget av noen av disse agentene, og ble erklært ulovlig av myndighetene.

Etter hvert gjennomførte Oslobryggeriene forhandlinger med bryggerier i resten av landet, der man ofte etabler­te kvoter for hvor mye man kunne selge i hvert distrikt. Det vil si at Oslobryggeriene kunne stå for en viss andel av andel av ølsalget i for eksempel Halden, men det ble ikke etablert noen rettigheter den andre veien.

Med oppkjøp og fusjoner vokste det frem regionale monopoler som hadde full kontroll i sitt distrikt. Det var ingen tvil om at det var Aass som skulle selge øl i Dram­mensområdet og Hansa i Hordaland. Denne ordningen varte frem til denne ordningen ble avviklet som følge av mer liberale strømninger på 1980- og 90-tallet.

Men det var grenseområder der idyllen ble brutt. Både Trondheimsbryggeriene E.C. Dahls og Aktiebryggeriet (som etter hvert slo seg sammen og kjøpte opp Nord­landsbryggeriet) og Mack var interessert i markedet i Nordland. Da Mack skaffet seg et agentur for snacks som gjaldt hele Nord-Norge, inkludert Nordland, ble det sendt skarpe brev fra Trondheim der de truet med å gjøre tilsvarende skritt for å erobre territorium.

Men hva slags øl var det de brygget? I dag kjenner vi pils og juleøl som de klassiske norske øltypene, noen nikker gjenkjennende til bayer og bokk, og eldre nostalgikere minnes eksportølet. Det tok lang tid før det ble slik. Det var det bayerske ølet som var kjennetegnet for bryggeriindustrien. Og det var de mørke øltypene – bayer og bokk. Det ble brygget noe pilsner også, men den hadde ikke særlig appell.

Bryggeriforeningen var blitt enige om at det ikke var tillatt å brygge annet øl enn bayer, bokk, pilsner, landsøl (alkoholsvakt) og vørterøl. I mellomkrigstiden var konkurransen stor, etter forbudstiden var Norge blitt tvunget til å importere mye billig hetvin. Bryggeriene svarte på denne utfordringen med å lansere et lyst ster­køl i 1934, som fikk navnet Marsøl. Året etter var det i salg som Påskebrygg eller Påskeøl, men det provoserte avholdsbevegelsen kraftig. Etter en navnekonkurranse ble ølet i 1939 lansert som Vårøl. Under krigen ble det ikke brygget stort, men en variant av det lyse sterkølet dukket opp som eksportøl etter krigen. Til å begynne med ble ølet faktisk brygget for eksport, siden det var strenge kvoter for hvor mye malt man kunne kjøpe inn til innenlands bruk

I etterkrigstiden skjedde det samme i Norge som i mange andre land. Appetitten på det lyse ølet vokste, og pilsen tok stadig større markedsandeler. Eksporten var det foretrukne sterkølet, og juleøl i skatteklasse 3 ble et viktig sesongøl.

Det var harde alkoholpolitiske kamper på 1970- og 80-tallet. Det var snakk om å forby pilsen på tilsvarende måte som i Sverige, men dette skapte et så sterkt fol­kelig engasjement at forslaget ble trukket. Men en pris måtte man betale, nemlig at det sterkeste ølet skulle ut av dagligvare og inn på Vinmonopolet.

Det var harde alkoholpolitiske kamper på 1970- og 80-tallet. Det var snakk om å forby pilsen på tilsva­rende måte som i Sverige, men dette skapte et så sterkt folkelig engasjement at forslaget ble trukket.7

Når man ser de første prislistene for øl på Vinmono­polet, var det ikke rare greier. De fleste ventet nok at sterkølets periode var over. Men så ble det åpnet for import. Utenlandske ølsorter ble gjort tilgjengelig i Norge, og de som hadde savnet øl de hadde smakt på reise fikk slukket tørsten.

De etablerte bryggeriene begynte å prøve ut nye øltyper, men det var pilsen som var viktigste produkt for alle. På dette tidspunkt var vi nede på knapt et titalls bryggerier i Norge. Mack, E. C. Dahls, Hansa, CB, Borg, Aass og Ringnes. Ringnes bestemte seg for å legge ned Tou i Stavanger, og det var med på å legge grunnlaget for flere i en ny rekke av etableringer.

Petter Nome ble ansatt som ny direktør i BROD i 2009. De etablerte bryggeriene så at det var på tide å fornye seg etter over hundre år. Nå skulle dørene åpnes for de små. Og de har i stor grad takket ja til invitasjonen og funnet seg godt til rette. Mitt inntrykk er at de er blitt tatt godt imot, og i dag har alle noe å lære av hverandre.

Og i 2021 har vi en blomstrende bryggerinæring i Norge. Store og små har ulike nisjer i markedet. Alt er ikke bare idyll, det er tøff konkurranse både ved bardisken og i butikkhyllene og det kan være tungt å få innpass for en nykommer. Men vi har nå bryggerier i alle fylker pluss Svalbard, og det er en fantastisk kreativitet. Flere nor­ske malterier har etablert seg, så nå er det også stadig flere øl basert på lokale og nasjonale råvarer.

Og vi har et ølmangfold vi aldri har opplevd maken til. Vi har bryggerier i verdensklasse. Vil du ha en stilren pils eller en tradisjonell juleøl, en fruktig NEIPA eller en silkemyk stout, øl i belgisk klosterstil eller inspirert fra Mexico, England eller USA? Norske bryggerier kan tilby alt.

Drømmer jeg meg tilbake til en tid da Bryggeriforenin­gen bestemte hvilke øltyper medlemmene fikk lov til å brygge?

Nei.

Forresten. Kan noen si fra at det begynner å bli nok mangoøl nå